Det 17. G20-toppmøtet ble avsluttet 16. november med vedtakelsen av Bali-toppmøteerklæringen, et hardt tilkjempet resultat. På grunn av den nåværende komplekse, alvorlige og stadig mer ustabile internasjonale situasjonen, har mange analytikere sagt at Bali-toppmøteerklæringen kanskje ikke blir vedtatt slik som tidligere G20-toppmøter. Det rapporteres at Indonesia, vertslandet, har lagt en plan. Lederne i deltakerlandene håndterte imidlertid uenigheter på en pragmatisk og fleksibel måte, søkte samarbeid fra en høyere posisjon og en sterkere ansvarsfølelse, og nådde en rekke viktige enigheter.

Vi har sett at ånden med å søke felles grunnlag samtidig som man legger uenigheter på is, nok en gang har spilt en ledende rolle i det kritiske øyeblikket for menneskelig utvikling. I 1955 la statsminister Zhou Enlai også frem politikken om å «søke felles grunnlag samtidig som man legger uenigheter på is» mens han deltok på den asiatisk-afrikanske Bandung-konferansen i Indonesia. Ved å implementere dette prinsippet ble Bandung-konferansen en epokgjørende milepæl i verdenshistoriens gang. Fra Bandung til Bali, for mer enn et halvt århundre siden, i en mer diversifisert verden og et multipolært internasjonalt landskap, har det blitt mer relevant å søke felles grunnlag samtidig som man tar hensyn til uenigheter. Det har blitt et viktig ledende prinsipp for å håndtere bilaterale forbindelser og løse globale utfordringer.

Noen har kalt toppmøtet «en redningspakke for den globale økonomien som er truet av resesjon». Sett i lys av dette, indikerer ledernes bekreftelse av sin forpliktelse til å samarbeide igjen for å håndtere globale økonomiske utfordringer utvilsomt et vellykket toppmøte. Erklæringen er et tegn på Bali-toppmøtets suksess og har økt det internasjonale samfunnets tillit til en riktig løsning på den globale økonomien og andre globale spørsmål. Vi bør gi tommelen opp til det indonesiske presidentskapet for en vel utført jobb.

De fleste amerikanske og vestlige medier fokuserte på erklæringens uttrykk for konflikten mellom Russland og Ukraina. Enkelte amerikanske medier sa også at «USA og dets allierte har vunnet en stor seier». Det må sies at denne tolkningen ikke bare er ensidig, men også fullstendig feil. Den er misvisende for internasjonal oppmerksomhet og forråder og viser mangel på respekt for de multilaterale innsatsene til dette G20-toppmøtet. Det er åpenbart at den amerikanske og vestlige offentlige opinionen, som er nysgjerrig og forebyggende, ofte ikke klarer å skille mellom prioriteringer, eller forvirrer bevisst opinionen.

Erklæringen anerkjenner helt fra starten av at G20 er det fremste forumet for globalt økonomisk samarbeid og «ikke et forum for å håndtere sikkerhetsspørsmål». Hovedinnholdet i erklæringen er å fremme verdensøkonomisk gjenoppretting, håndtere globale utfordringer og legge grunnlaget for sterk, bærekraftig, balansert og inkluderende vekst. Fra pandemien, klimaøkologi, digital transformasjon, energi og mat til finans, gjeldslette, multilateralt handelssystem og forsyningskjede, holdt toppmøtet et stort antall svært profesjonelle og praktiske diskusjoner, og understreket viktigheten av samarbeid på ulike felt. Dette er høydepunktene, perlene. Jeg må legge til at Kinas posisjon i den ukrainske saken er konsekvent, klar og uendret.

Når kinesere leser dokumentet (DOC), vil de støte på mange kjente ord og uttrykk, som å opprettholde folkets overherredømme i kampen mot epidemien, leve i harmoni med naturen og bekrefte vår forpliktelse til nulltoleranse for korrupsjon. Erklæringen nevner også initiativet fra Hangzhou-toppmøtet, som gjenspeiler Kinas enestående bidrag til G20s multilaterale mekanisme. Generelt har G20 spilt sin kjernefunksjon som en plattform for global økonomisk koordinering, og multilateralisme har blitt vektlagt, noe Kina håper å se og streber etter å fremme. Hvis vi vil si «seier», er det en seier for multilateralisme og vinn-vinn-samarbeid.

Disse seirene er selvsagt foreløpige og avhenger av fremtidig implementering. G20 har store forhåpninger fordi de ikke er en «pratklubb», men et «aksjonsteam». Det bør bemerkes at grunnlaget for internasjonalt samarbeid fortsatt er skjørt, og samarbeidets flamme må fortsatt pleies nøye. Deretter bør slutten av toppmøtet være starten på at landene overholder sine forpliktelser, tar mer konkrete handlinger og streber etter større, håndgripelige resultater i samsvar med den spesifikke retningen som er spesifisert i DOC. Spesielt store land bør gå foran med et godt eksempel og gi verden mer tillit og styrke.

I forbindelse med G20-toppmøtet landet et russiskprodusert missil i en polsk landsby nær den ukrainske grensen og drepte to mennesker. Den plutselige hendelsen skapte frykt for eskalering og forstyrrelse av G20-agendaen. Imidlertid var responsen fra de relevante landene relativt rasjonell og rolig, og G20-møtet endte knirkefritt samtidig som den generelle enheten ble opprettholdt. Denne hendelsen minner nok en gang verden om verdien av fred og utvikling, og konsensusen som ble oppnådd på Bali-toppmøtet er av stor betydning for arbeidet for fred og menneskehetens utvikling.